FAD umaker seg endelig med å informere direkte til alle potensielt berørte, men dette skjedde etter påtrykk fra Karl Aa og Henry Østhassel.

09.03.2006

NB! UTEN DETTE PÅTRYKKET, VILLE FAD GJENTATT NFRs UNNLATELSESSYND SOM JO ER DET HELE SKATTEFUNNFADESEN DREIER SEG OM (OG SOM LAGMANNSRETTENS DOM GJØR TIL ET HOVEDPOENG: DET SKULLE VÆRT INFORMERT DIREKTE TIL ALLE POTENSIELT BERØRTE DA FADESEN VAR ET FAKTUM, SENEST

Etter gjentatte oppfordringer har Skattefunnsekretariatet endelig funnet ut at det kanskje kunne være på sin plass å informere direkte til de potensielt berørte av Skattefunnfadesen. Det er ikke sikkert at man sitter å skjekker Skattefunn.no hver dag i 2006 selv om man skulle ha vært så uheldig å brenne seg på ordningen i 2002, 2003 eller 2004. Det er heller ikke sikkert at man får med seg en bortgjemt annonse i de aviser dette måtte være annonsert. Langt mindre er det sannsynlig at særlig mange følger utviklingen av skattefunnfadesen så tett som Aa og Østhassel.

Det eneste fornuftige er altså å ta lærdom og kontakte alle i Skattefunns database direkte.

Gratulerer! Vi får håpe den litt unnselige mailen ikke blir oversett eller havner i spamfilteret.

Men hvor mye porto ville det kostet Staten å gjøre dette skikkelig, i form av en rekomandert sending?

Her er Karl Aas første påminnelse i epost til Rønneberg, datert 10.02.2006, 3 dager etter lanseringen av ordningen, som Aa vet om kun fordi han hele veien har hatt kontakt med alle parter involvert i utformingen av ordningen:

Karl Aa purret på svar pr telefon med Rønneberg 07.03.2006, og stiller i en epost til FADs Steinar Hauge samme dag en rekke kritiske spørsmål til handlemåten. Hauge svarer 10.03.2006:

Her er informasjonsmailen fra FAD, som altså gikk ut til de potensielt berørte 1 måned og 2 dager etter at ordningen var lansert! :

Det hører med til historien at Aa og Østhassel også trykket på for å forlenge selve innsendingsfristen for ordningen. Heller ikke dette hadde FAD tenkt å ta initiativet til selv. Fristen var opprinnelig satt til ca 1 1/2 måned, meget knapp tid for å være sikre på at alle potensielt berørte var nådd og fått rimelig tid til å gjøre det omfattende dokumentasjonsarbeidet som krevdes. Når informasjonsmailen gikk ut først etter en måned, skulle altså altså alt dette skje i løpet av 2 uker! Hvorfor gjør departementet det så vanskelig når formålet er å reparere på en skade forvoldt av staten selv.

Tidligere avslåtte henvendelser om innsyn

Det hører også til historien at NFR og andre relevante instanser gjentatte ganger av Karl Aa og Østhassel er blitt oppfordret til å kontakte alle berørte direkte, eller i det minste utlevere kontaktinfo slik at vi selv kunne gjøre jobben. Dette er notorisk blitt avvist.

Første gang dette ble gjort var allerede 13.02.2003 i en epost til NHD, rett etter at fadesen ble oppdaget i telefonsamtale med Norderhaug.

Senere har Aa henvendt seg direkte til NFR om dette 16.02.2004 (i den etter hvert så berømmelige Rønneberg-eposten som i ettertid har vist seg å være fellende bevis mot staten i denne saken) Se her. Rønneberg svarer avvisende.

Aa skriver umiddelbart til FIN ved Pål Mangseth 20.04.2004 , men dette fører heller ikke fram, slik det går fram av svar fra Marius Philgaard. Han sender bare ballen tilbake til Nfr.

Østhassel gjentar oppfordringen i brev til NFR av 10.01.2005 .

Han gjentar oppfordringen nok en gang 03.12.2007 ifm sin rettsak mot staten der det åpenbart er av stor interesse å få avklart hvor mange og eksakt hvem som er i samme situasjon. Dette er å betrakte som en innsynsbegjæring, og det er symptomatisk for statens treneringslinje at slik informasjon heller ikke i denne sammenheng ble utlevert.

Alt som er kommet fram av slik informasjon har tilflytt Aa og Østhassel via media og i enkelte tilfeller gjennom andre kanaler.

Til slutt ender denne historien med en rekke instendige oppfordringer fra Karl Aa mot Konkurransetilsynet i Bergen i desember 2007. Samtlige saksbehandlere og deres overordnede nekter å utlevere, men etter mye press blir han satt over til en meget hyggelig og serviceinstilt dame på arkivet. Det resulterte i en pdf med liste over prosjekter innlevert til Kompensasjonsordningen (over 300 stykker), med navn på firma. Ingen kontaktinfo. Aa satt en hel uke og sporet opp langt over 100 selskaper som han ringte og mailet med for å gjøre oppmerksom på mulighetene for å avbryte foreldelsen av sakene deres. Dette ved å sende inn forliksklage. Opplegget for dette kan studeres her, og resulterte i at ytterligerer 3 selskaper har stevnet og senere inngått forlik høsten 2009.

Hvor mange som burde vært omfattet av en redelig opprydding etter skattefunnfadesen vil vil neppe få vite før vi får en offentlig granskning av hele saken.